det virker litt rart å skulle skrive at man er tibake igjen, bare fordi man har vært inaktiv på en blogg som denne. Jeg har jo skrevet det tidligere, og vært glad for å kunne proklamere min tilbakekomst, som om jeg kom tilbake fra en ferie eller fikk tilbake datamaskinen min fra pc-doktoren.
Jeg føler likevel at jeg ER tilbake igjen, for det er ikke mange andre arenaer enn her jeg får utfoldet meg så bredt som på bloggen. Her kan vi kommunisere i ord, bilder og musikk. Vi kan ta til oss stemninger, dele tanker og inspirasjoner som vi ofte føler oss bedre av. De av dere jeg følger får meg til å føle meg bedre, jeg oppsøker dere slik jeg oppsøker en venn med godt humør, jeg vandrer i mellom dere slik jeg utforsker radene på et bibliotek og jeg lar meg fylle opp av en takknemlighet for at vi deler en slags felles forståelse om tingenes tilstand: at det er greit å la seg begeistre av de små tingene, som en gammel skål funnet på loppis, eller at katten din ligner på en kringle når han sover. At trangen til å uttrykke seg kreativt ikke er barnslig, men livsviktig, for energien din setter gjerne spor etter seg i form av et fotografi, en tekst, et hekleteppe eller et parti med ferske boller. Men hvorfor skulle noen ha behov for å fortelle om sånt, spør noen. Og hvem har vel interesse av å lese om den slags trivialiteter, spør andre.
Vel, jeg har behov og interesse for begge deler fordi jeg liker å dele og ta del. Det er ikke alltid like enkelt eller naturlig å utbryte "WOW så fin stue du har!" når man vandrer nedover gata og et vindu står åpent så man kan se inn. Jeg skulle gjerne ønske at det var sånn! Og de gangene jeg går over dørstokken på den lokale caféen min, skulle jeg så innmari ønske at jeg sa høyt "Jeg ELSKER dere, for dere lager de beste pain au chocolats og den aller beste mocca'n!" men jeg tør ikke, så jeg sier det heller til Andreas når jeg kommer hjem. Men jeg øver meg litt på dere. Jeg legger igjen min applaus og mine godord og håper at dere tar dem til dere.
Jeg er altså tilbake, men jeg føler meg annerledes. Det er vi sikkert flere om, etter alt som skjedde oss og landet vårt i sommer.
I den forbindelse deler jeg med dere en
sang jeg skrev 22.juli. Selv om det er skummelt å legge den ut, føles det verre å la være. Det er kanskje akkurat det jeg føler er annerledes nå enn før: vissheten om at livet er her og nå og at det eneste du bør være redd for er å tape det.
Så vinn det!
Klem A.
Jeg prøver meg litt frem med rammer på tegningene mine for tiden. Det er akkurat som om de føler seg mer tatt på alvor med en gang jeg setter rammer på dem. De får en liten touch of soul av det på en måte, som om de tar bolig innenfor sine fire, små trepinner og store glassvindu.
har jeg lyst til at skal se sånn her fine ut! Som små kunstverk, nesten for fine til å pakke opp.
er å få vindusplass på koselig café, fordi verdens søteste jente pakker sammen og går - og etterlater seg et enkelt dorullark som hun (?) har skrevet musikktips på. Det gjorde dagen min, og nå har jeg laget en spilleliste i Spotify som heter Dorullista. Jeg hører på den nå og blir minnet på at selv om verden er ganske rar, så er den virkelig ikke dum.
1. Å ramle innom Andvord i sentrum etter jobb, for å sikle på og studere utvalget. Denne gangen stod jeg innerst i lokalet og frydet meg over disse lekkerbiskene. De enkle papiromslagene med feit type ga meg kribling i magen - ikke spør hvorfor, det bare er sånn!
2. Disse åtte fikk bli med hjem i en papirpose, sammen med to lerret som jeg gledet meg til å gå løs på. Har aldri tegnet med og på den slags materialer før, så visste ikke helt hvordan sluttproduktet skulle bli.
3. Men det gikk jo på et vis! Mormor fikk dette i bursdagsgave, og selv om hun lo litt av svaret på hvem det var (svar: det er deg det, mormor!), så godtok hun det til slutt. Det hjalp at mormors venninner kom bort og sa at jeg hadde malt sjelen hennes. 
I fjor bestemte jeg at det skulle bli hvit jul uavhengig av snømengde, og da kom dette juletreet i hus. Jeg digger det og gleder meg veldig til å ta det frem igjen i år. Det er det første treet som jeg kan pynte akkurat som jeg selv ønsker, og da trenger jeg ikke å spare på kitchi kruttet:)
1. Stikk innom Madewell tidlig på turen, når du fortsatt har cash...
2. Spis himmelsk waffel på Cafe Gitane i Nolita, og smugtitt på de grønne, fine kjolene servitrisene har på seg.
3. Dra på Strand og finn en bok som bare må leses der og da. Eller en gutt som man bare må ta bilde av der og da.
4. Se gledesspreder i East Village som matcher kjolen med en klase ballonger.
5. Kjøp billig treningstøy fra Nike Town og innbill deg et sekund at å trene er like gøy og enkelt som å shoppe.
6. Bli kvitt mårratrynet med en utsøkt kopp mocha fra Ground Support i SoHo.
7. Go bananas i papirgodteributikken Greenwich Letterpress. Her hamstrer jeg alltid en god bunke med forskjellige kort som jeg skal glede noen med tilbake i Norge.
I morgen reiser vi til New York. Å dra til New York gir meg skyer i hodet - litt sånn sus og dus følelse som gjør at jeg glemmer hvilken dag det er, hva en dollar er i kroner og i det hele tatt. Utamæsjælåpplevelse.
Når det kommer til sko, så velger jeg helst komfort. Jeg liker å gå, og jeg liker å gå fort. Dessuten liker jeg å holde balansen og beholde begge lilletærne mine gjennom hele dagen (det kommer jeg tilbake til). 
Helgen er gått med på å bli bedre kjent med gjengen. Det dukker stadig flere opp, helt uanmeldt, men det er helt greit. Fra toppen er det "Swan", en primaballerina med glimt i øyet - "Ruby", som bare vet at hun ikke vet - "Pensées", som er en grubler - "Foxy", som er en luring - og "Skeptisk" som alltid bare er sånn halvveis med på moroa.
Til jentebursdag ble det servert velkomstdrink med funky fruktspyd - som jeg ble inspirert av min svigerinne Hanne til å lage. Mine bestod av marshmellows, jordbær, druer, blåbær og bamsemums. Det føltes litt feil å spidde de stakkars bamsemumsene de tre første gangene, men så gikk det egentlig overraskende greit:)
Da mormor kom til storbyen for å bli med på bursdag, var det naturlig å dekke på med vakker duk som Andreas nettopp hadde arvet etter sin mormor, som dessverre gikk bort i begynnelsen av mai. Vi tenkte at hun på en måte var der rundt bordet med oss, og hun høstet mange komplimenter for sitt flotte håndarbeid. Desserten, som min mormor døpte "Himmelsk lappskaus", ble servert i krystallbollen som også var arvegods. Alt smaker bedre med takknemlighet.
Jeg fikk også feiret meg i skikkelig barneselskapstil, fordi Andreas sin ene nevø er født på bursdagen min. Da bakte jeg kanelboller i muffinsformer og det gjorde meg utrolig blid:) Hvorfor blir jeg så himla glad av muffinsformer? Det ble også en sjokoladekake med daimstrø og stjernestrøsselet jeg kjøpte på Etsy (som jeg også blir barnslig glad av). 
Åjoda, det var den! Skulle man ikke veldig gjerne hatt en slik blondegardin? Spesielt slik som den Sophie Dahl har mellom sitt kjøkken og sin fine, lille hageflekk i London. Men, hageflekk, sa du? Å, skulle man ikke egentlig ha bodd på landet da? Med sengetøyet flagrende på et tørkestativ, en katt på trappa og røde tresko på bena?
Røde tresko på beina, sa du? Det hørtes forfriskende ut! Men hadde det ikke vært fint med en hvit kjole til?
