lørdag 27. august 2011

Teori i praksis...


er å påpeke til den veldig hyggelige baristaen at hun hadde kjempefin himmelblå neglelakk i dag. Teori i praksis er også å svare: "åja, eh, den ser jo ikke så bra ut nå da, den flasser jo så lett av og sånn, så, men..." for vi har jo skikkelig problemer med å ta i mot et kompliment. Og hva sier man tilbake da, liksom? Jeg kjenner jo igjen problematikken, både med flassende neglelakk og det litt klamme og samtidig veldig deilige med å få et kompliment fra noen - spesielt noen man ikke kjenner. "Vel, ja, de gjør jo ofte det da..." sa jeg mens jeg skulle taste koden til bankkortet, og inne i meg tenkte jeg "F&$%! Hvorfor sa jeg DEEET da?! Jeg ser jo ikke at neglelakken er flasset av engang! Jeg synes jo at hun hadde kjempefine negler!" Det er som om vi får eksem når vi mottar et uventet kompliment, og vi forsøker å klø det vekk ved å snakke det i mot. Den som har gitt komplimentet blir forvirra over reaksjonen, og kan lure på om det de sa var helt dumt eller feil.

Jeg betalte og da sa hun "Ha en fin dag da!" og jeg svarte "Tusen takk, du og!"

Jeg tror vi synes at det er enklere å ønske noen en fin dag, enn å fortelle noen at de faktisk er med på å gjøre dagen deres fin. Når vi sier "Ha en fin dag!" så er det et daglig samarbeid i å gi og få. Så neste gang du får et kompliment, som utvilsomt er en av grunnene til at dagen din føles bedre, så si "tusen takk!" slik at den andre parten kan kvittere ut et "bare hyggelig!"

Heller lett rødming, enn negativ tankeeksem.

Klem A.

mandag 22. august 2011

Nei, nå gidder jeg ikke mer!



Tenkte jeg, og tok tak i tusj og papir. For jeg har hatt en lang periode hvor jeg har tenkt at det må være perfekt, ellers kan jeg bare drite i det. Hvorfor synge når andre synger bedre? Hvorfor tegne når du aldri har gått tegning, form og farge? Nå tenker jeg at det er slutt på å konstruere egne opptakskrav som holder meg utenfor meg selv. Det handler ikke om å tegne et perfekt ansikt, det handler om å finne sin unike strek. Og det handler jo ikke om å synge som Adele, det handler om å finne sin egen stemme.

Jeg har oppdaget at jeg er eksepsjonelt flink til å tegne stygge damer. Disse damene tegnet jeg etter to vakre damer, og gjennom min tusj ble de fullstendig annerledes. Det er morsomt i seg selv, å se hvor langt unna jeg klarer å komme utgangspunktet! Helt motsatt av perfekt. Det,mine venner, kaller jeg en personlig seier!

Klem A.

søndag 21. august 2011

Babyteppe...


jeg har heklet et teppe til venninnen min, som får en liten jente i september. Jeg håper det vil holde henne varm denne høsten og vinteren.

Høsten og vinteren.
Det er heldigvis noe som heter sensommer innimellom der også!

Klem A.

...


det virker litt rart å skulle skrive at man er tibake igjen, bare fordi man har vært inaktiv på en blogg som denne. Jeg har jo skrevet det tidligere, og vært glad for å kunne proklamere min tilbakekomst, som om jeg kom tilbake fra en ferie eller fikk tilbake datamaskinen min fra pc-doktoren.

Jeg føler likevel at jeg ER tilbake igjen, for det er ikke mange andre arenaer enn her jeg får utfoldet meg så bredt som på bloggen. Her kan vi kommunisere i ord, bilder og musikk. Vi kan ta til oss stemninger, dele tanker og inspirasjoner som vi ofte føler oss bedre av. De av dere jeg følger får meg til å føle meg bedre, jeg oppsøker dere slik jeg oppsøker en venn med godt humør, jeg vandrer i mellom dere slik jeg utforsker radene på et bibliotek og jeg lar meg fylle opp av en takknemlighet for at vi deler en slags felles forståelse om tingenes tilstand: at det er greit å la seg begeistre av de små tingene, som en gammel skål funnet på loppis, eller at katten din ligner på en kringle når han sover. At trangen til å uttrykke seg kreativt ikke er barnslig, men livsviktig, for energien din setter gjerne spor etter seg i form av et fotografi, en tekst, et hekleteppe eller et parti med ferske boller. Men hvorfor skulle noen ha behov for å fortelle om sånt, spør noen. Og hvem har vel interesse av å lese om den slags trivialiteter, spør andre.

Vel, jeg har behov og interesse for begge deler fordi jeg liker å dele og ta del. Det er ikke alltid like enkelt eller naturlig å utbryte "WOW så fin stue du har!" når man vandrer nedover gata og et vindu står åpent så man kan se inn. Jeg skulle gjerne ønske at det var sånn! Og de gangene jeg går over dørstokken på den lokale caféen min, skulle jeg så innmari ønske at jeg sa høyt "Jeg ELSKER dere, for dere lager de beste pain au chocolats og den aller beste mocca'n!" men jeg tør ikke, så jeg sier det heller til Andreas når jeg kommer hjem. Men jeg øver meg litt på dere. Jeg legger igjen min applaus og mine godord og håper at dere tar dem til dere.

Jeg er altså tilbake, men jeg føler meg annerledes. Det er vi sikkert flere om, etter alt som skjedde oss og landet vårt i sommer.

I den forbindelse deler jeg med dere en sang jeg skrev 22.juli. Selv om det er skummelt å legge den ut, føles det verre å la være. Det er kanskje akkurat det jeg føler er annerledes nå enn før: vissheten om at livet er her og nå og at det eneste du bør være redd for er å tape det.

Så vinn det!

Klem A.