tirsdag 24. november 2009

...jeg får separasjonsangst når

- gamle møbler byttes ut. Da mamma kjøpte ny skinnsofa på 80 tallet, og den gamle stoffsoffaen ble solgt over den lokale radiostasjonen fikk jeg helt vondt inni meg. Før de nye eierne av den kom, hadde jeg min egen hemmlige avskjedssermoni. Jeg strøk den lille hånden min forsiktig over putene og armlenene, og kysset de fire trebeina farvel. Og det var tårer. Da kjøperne kom pilte jeg ned på rommet mitt. Jeg orket ikke å se soffaen vår forsvinne ut av huset. Av sånne grunner ba jeg pappa om å få den gamle kjøkkenstolen fra barndomshjemmet hans, da jeg flyttet inn i egen leilighet. Jeg sitter nesten aldri på den, men den gir meg gode vibber.
Jeg får dessuten også hetta av å legge på røret etter å ha snakket med mormor om alt mellom himmel og jord. Jeg legger aldri på først, og hvis jeg er heldig bryr ikke mormor seg med å legge på hun heller. Da hender det at jeg holder tråden en stund, mens jeg blir fylt av alle de trygge lydene jeg forbinder med henne. Som for eksempel radiolytting og avislesning på senga. Det hender at jeg må la en tåre trille da også, før jeg hvisker "hadet" og til slutt legger på.

Sånn er det bare.
Klem A.

PS: så takknemlig for at det var solskinn i Oslo i dag.

1 kommentar:

Hanne sa...

Uff, nå sitter jeg og sipper til din skjønne beskrivelse av separasjonsangsten og mormor på telefonen.. Kjenner meg igjen i følelsene ;0) God klem og takk for i går! hektisk, hysterisk og hyggelig