Teori i praksis...

er å påpeke til den veldig hyggelige baristaen at hun hadde kjempefin himmelblå neglelakk i dag. Teori i praksis er også å svare: "åja, eh, den ser jo ikke så bra ut nå da, den flasser jo så lett av og sånn, så, men..." for vi har jo skikkelig problemer med å ta i mot et kompliment. Og hva sier man tilbake da, liksom? Jeg kjenner jo igjen problematikken, både med flassende neglelakk og det litt klamme og samtidig veldig deilige med å få et kompliment fra noen - spesielt noen man ikke kjenner. "Vel, ja, de gjør jo ofte det da..." sa jeg mens jeg skulle taste koden til bankkortet, og inne i meg tenkte jeg "F&$%! Hvorfor sa jeg DEEET da?! Jeg ser jo ikke at neglelakken er flasset av engang! Jeg synes jo at hun hadde kjempefine negler!" Det er som om vi får eksem når vi mottar et uventet kompliment, og vi forsøker å klø det vekk ved å snakke det i mot. Den som har gitt komplimentet blir forvirra over reaksjonen, og kan lure på om det de sa var helt dumt eller feil.

Jeg betalte og da sa hun "Ha en fin dag da!" og jeg svarte "Tusen takk, du og!"

Jeg tror vi synes at det er enklere å ønske noen en fin dag, enn å fortelle noen at de faktisk er med på å gjøre dagen deres fin. Når vi sier "Ha en fin dag!" så er det et daglig samarbeid i å gi og få. Så neste gang du får et kompliment, som utvilsomt er en av grunnene til at dagen din føles bedre, så si "tusen takk!" slik at den andre parten kan kvittere ut et "bare hyggelig!"

Heller lett rødming, enn negativ tankeeksem.

Klem A.

Nei, nå gidder jeg ikke mer!

Tenkte jeg, og tok tak i tusj og papir. For jeg har hatt en lang periode hvor jeg har tenkt at det må være perfekt, ellers kan jeg bare drite i det. Hvorfor synge når andre synger bedre? Hvorfor tegne når du aldri har gått tegning, form og farge? Nå tenker jeg at det er slutt på å konstruere egne opptakskrav som holder meg utenfor meg selv. Det handler ikke om å tegne et perfekt ansikt, det handler om å finne sin unike strek. Og det handler jo ikke om å synge som Adele, det handler om å finne sin egen stemme.

Jeg har oppdaget at jeg er eksepsjonelt flink til å tegne stygge damer. Disse damene tegnet jeg etter to vakre damer, og gjennom min tusj ble de fullstendig annerledes. Det er morsomt i seg selv, å se hvor langt unna jeg klarer å komme utgangspunktet! Helt motsatt av perfekt. Det,mine venner, kaller jeg en personlig seier!

Klem A.

Babyteppe...

jeg har heklet et teppe til venninnen min, som får en liten jente i september. Jeg håper det vil holde henne varm denne høsten og vinteren.

Høsten og vinteren.

Det er heldigvis noe som heter sensommer innimellom der også!

Klem A.

...

det virker litt rart å skulle skrive at man er tibake igjen, bare fordi man har vært inaktiv på en blogg som denne. Jeg har jo skrevet det tidligere, og vært glad for å kunne proklamere min tilbakekomst, som om jeg kom tilbake fra en ferie eller fikk tilbake datamaskinen min fra pc-doktoren.

Jeg føler likevel at jeg ER tilbake igjen, for det er ikke mange andre arenaer enn her jeg får utfoldet meg så bredt som på bloggen. Her kan vi kommunisere i ord, bilder og musikk. Vi kan ta til oss stemninger, dele tanker og inspirasjoner som vi ofte føler oss bedre av. De av dere jeg følger får meg til å føle meg bedre, jeg oppsøker dere slik jeg oppsøker en venn med godt humør, jeg vandrer i mellom dere slik jeg utforsker radene på et bibliotek og jeg lar meg fylle opp av en takknemlighet for at vi deler en slags felles forståelse om tingenes tilstand: at det er greit å la seg begeistre av de små tingene, som en gammel skål funnet på loppis, eller at katten din ligner på en kringle når han sover. At trangen til å uttrykke seg kreativt ikke er barnslig, men livsviktig, for energien din setter gjerne spor etter seg i form av et fotografi, en tekst, et hekleteppe eller et parti med ferske boller. Men hvorfor skulle noen ha behov for å fortelle om sånt, spør noen. Og hvem har vel interesse av å lese om den slags trivialiteter, spør andre.

Vel, jeg har behov og interesse for begge deler fordi jeg liker å dele og ta del. Det er ikke alltid like enkelt eller naturlig å utbryte "WOW så fin stue du har!" når man vandrer nedover gata og et vindu står åpent så man kan se inn. Jeg skulle gjerne ønske at det var sånn! Og de gangene jeg går over dørstokken på den lokale caféen min, skulle jeg så innmari ønske at jeg sa høyt "Jeg ELSKER dere, for dere lager de beste pain au chocolats og den aller beste mocca'n!" men jeg tør ikke, så jeg sier det heller til Andreas når jeg kommer hjem. Men jeg øver meg litt på dere. Jeg legger igjen min applaus og mine godord og håper at dere tar dem til dere.

Jeg er altså tilbake, men jeg føler meg annerledes. Det er vi sikkert flere om, etter alt som skjedde oss og landet vårt i sommer.

I den forbindelse deler jeg med dere en sang jeg skrev 22.juli. Selv om det er skummelt å legge den ut, føles det verre å la være. Det er kanskje akkurat det jeg føler er annerledes nå enn før: vissheten om at livet er her og nå og at det eneste du bør være redd for er å tape det.

Så vinn det!

Klem A.

Det tar på...

å fylle 30 år!

I april ble jeg hele tretti år, og jeg bestemte meg for å feire meg selv så mange ganger som mulig, og over ganske lang tid. Så når det har vært stille her på bloggen, har det i alle fall ikke vært rolig her i gården. Her er noen bilder fra festivitasen!

Til jentebursdag ble det servert velkomstdrink med funky fruktspyd - som jeg ble inspirert av min svigerinne Hanne til å lage. Mine bestod av marshmellows, jordbær, druer, blåbær og bamsemums. Det føltes litt feil å spidde de stakkars bamsemumsene de tre første gangene, men så gikk det egentlig overraskende greit:)
Da mormor kom til storbyen for å bli med på bursdag, var det naturlig å dekke på med vakker duk som Andreas nettopp hadde arvet etter sin mormor, som dessverre gikk bort i begynnelsen av mai. Vi tenkte at hun på en måte var der rundt bordet med oss, og hun høstet mange komplimenter for sitt flotte håndarbeid. Desserten, som min mormor døpte "Himmelsk lappskaus", ble servert i krystallbollen som også var arvegods. Alt smaker bedre med takknemlighet.


Jeg fikk også feiret meg i skikkelig barneselskapstil, fordi Andreas sin ene nevø er født på bursdagen min. Da bakte jeg kanelboller i muffinsformer og det gjorde meg utrolig blid:) Hvorfor blir jeg så himla glad av muffinsformer? Det ble også en sjokoladekake med daimstrø og stjernestrøsselet jeg kjøpte på Etsy (som jeg også blir barnslig glad av).

Nå tar jeg en bitteliten pause fra slikkepotten, og samler ny iver til Leila starter med sine FERSKE episoder på TV4 i sommer. Jeg trodde jeg skulle besvime da jeg leste at hun spiller inn nytt matprogram i Frankrike. Da skal jeg love dere at det blir diska opp noen franske fristelser her i kåken også.

Klem A.

Fra det ene...

til det andre!

Når jeg kjøper eller får blomster blir jeg alltid veldig glad, og hver gang jeg ser på dem fylles jeg opp av gode følelser som bare blomster kan bringe frem. Men, ofte fører den godfølelsen fra det ene til det andre, for var ikke den ferskenfargede rosen like nydelig som den blondegardinen jeg så på en av episodene til Sophie Dahls matprogram?

Åjoda, det var den! Skulle man ikke veldig gjerne hatt en slik blondegardin? Spesielt slik som den Sophie Dahl har mellom sitt kjøkken og sin fine, lille hageflekk i London. Men, hageflekk, sa du? Å, skulle man ikke egentlig ha bodd på landet da? Med sengetøyet flagrende på et tørkestativ, en katt på trappa og røde tresko på bena?
Røde tresko på beina, sa du? Det hørtes forfriskende ut! Men hadde det ikke vært fint med en hvit kjole til?

Jo, det hadde jo forsåvidt vært det. Men nå har jeg helt mistet tråden! Hva var det jeg gledet meg over, igjen?

Jo! Det var de blomstene!

Sterke saker, disse blomstene. Man blir jo reint høy av dem.

Klem A.

Koftedilla...

Min favoritt fant jeg på Fretex hos mormor; rød, hvit og i riktig størrelse.

Men da jeg fant denne i burgunder på en annen Fretex, måtte den bli med hjem den og...selv om den er i største laget...
Og for å toppe det hele tok jeg like så greit med meg denne i blått også, selv om den er så stor at jeg forsvinner litt i den.
Finnes det egentlig et mer nostalgisk og gjennomført koselig plagg enn en håndstrikket kofte?! Jeg bare spør:)

Jeg er tilbake, forresten!

Klem A.