er å påpeke til den veldig hyggelige baristaen at hun hadde kjempefin himmelblå neglelakk i dag. Teori i praksis er også å svare: "åja, eh, den ser jo ikke så bra ut nå da, den flasser jo så lett av og sånn, så, men..." for vi har jo skikkelig problemer med å ta i mot et kompliment. Og hva sier man tilbake da, liksom? Jeg kjenner jo igjen problematikken, både med flassende neglelakk og det litt klamme og samtidig veldig deilige med å få et kompliment fra noen - spesielt noen man ikke kjenner. "Vel, ja, de gjør jo ofte det da..." sa jeg mens jeg skulle taste koden til bankkortet, og inne i meg tenkte jeg "F&$%! Hvorfor sa jeg DEEET da?! Jeg ser jo ikke at neglelakken er flasset av engang! Jeg synes jo at hun hadde kjempefine negler!" Det er som om vi får eksem når vi mottar et uventet kompliment, og vi forsøker å klø det vekk ved å snakke det i mot. Den som har gitt komplimentet blir forvirra over reaksjonen, og kan lure på om det de sa var helt dumt eller feil.
Jeg betalte og da sa hun "Ha en fin dag da!" og jeg svarte "Tusen takk, du og!"
Jeg tror vi synes at det er enklere å ønske noen en fin dag, enn å fortelle noen at de faktisk er med på å gjøre dagen deres fin. Når vi sier "Ha en fin dag!" så er det et daglig samarbeid i å gi og få. Så neste gang du får et kompliment, som utvilsomt er en av grunnene til at dagen din føles bedre, så si "tusen takk!" slik at den andre parten kan kvittere ut et "bare hyggelig!"
Heller lett rødming, enn negativ tankeeksem.
Klem A.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar