...

det virker litt rart å skulle skrive at man er tibake igjen, bare fordi man har vært inaktiv på en blogg som denne. Jeg har jo skrevet det tidligere, og vært glad for å kunne proklamere min tilbakekomst, som om jeg kom tilbake fra en ferie eller fikk tilbake datamaskinen min fra pc-doktoren.

Jeg føler likevel at jeg ER tilbake igjen, for det er ikke mange andre arenaer enn her jeg får utfoldet meg så bredt som på bloggen. Her kan vi kommunisere i ord, bilder og musikk. Vi kan ta til oss stemninger, dele tanker og inspirasjoner som vi ofte føler oss bedre av. De av dere jeg følger får meg til å føle meg bedre, jeg oppsøker dere slik jeg oppsøker en venn med godt humør, jeg vandrer i mellom dere slik jeg utforsker radene på et bibliotek og jeg lar meg fylle opp av en takknemlighet for at vi deler en slags felles forståelse om tingenes tilstand: at det er greit å la seg begeistre av de små tingene, som en gammel skål funnet på loppis, eller at katten din ligner på en kringle når han sover. At trangen til å uttrykke seg kreativt ikke er barnslig, men livsviktig, for energien din setter gjerne spor etter seg i form av et fotografi, en tekst, et hekleteppe eller et parti med ferske boller. Men hvorfor skulle noen ha behov for å fortelle om sånt, spør noen. Og hvem har vel interesse av å lese om den slags trivialiteter, spør andre.

Vel, jeg har behov og interesse for begge deler fordi jeg liker å dele og ta del. Det er ikke alltid like enkelt eller naturlig å utbryte "WOW så fin stue du har!" når man vandrer nedover gata og et vindu står åpent så man kan se inn. Jeg skulle gjerne ønske at det var sånn! Og de gangene jeg går over dørstokken på den lokale caféen min, skulle jeg så innmari ønske at jeg sa høyt "Jeg ELSKER dere, for dere lager de beste pain au chocolats og den aller beste mocca'n!" men jeg tør ikke, så jeg sier det heller til Andreas når jeg kommer hjem. Men jeg øver meg litt på dere. Jeg legger igjen min applaus og mine godord og håper at dere tar dem til dere.

Jeg er altså tilbake, men jeg føler meg annerledes. Det er vi sikkert flere om, etter alt som skjedde oss og landet vårt i sommer.

I den forbindelse deler jeg med dere en sang jeg skrev 22.juli. Selv om det er skummelt å legge den ut, føles det verre å la være. Det er kanskje akkurat det jeg føler er annerledes nå enn før: vissheten om at livet er her og nå og at det eneste du bør være redd for er å tape det.

Så vinn det!

Klem A.