Skospiller...

Når det kommer til sko, så velger jeg helst komfort. Jeg liker å gå, og jeg liker å gå fort. Dessuten liker jeg å holde balansen og beholde begge lilletærne mine gjennom hele dagen (det kommer jeg tilbake til).

Men til slutt blir man litt lei av å kle seg som sporty spice, fordi skoene alltid er et par med Nikes. Det er dager man ikke føler for å fronte den hyperenergiske klesstilen som et par sjokkrosa streetsko legger opp til, men har mer lyst til å gå sakte bortover gata i en trench og mørke solbriller. Jeg fant skoene som skulle hjelpe meg med min indre femme fatale, slik at Nike heller kunne glede seg til å gå på treningsstudio for en gangs skyld.

Valget falt altså på noen grove og nokså høye heler (pour moi!), som jeg innbilte meg ikke var så aller verst å gå i - tross alt. Jeg valgte å ta dem på da jeg skulle møte min alltid stylish venninne Dina, som en slags "se mamma, jeg har vokst opp" overraskelse. Det endte som det måtte med at jeg innen arbeidsdagens slutt allerede hadde vrikka foten tre ganger (aldri alvorlig for ankelen, men stoltheten var det ikke så mye mer igjen av). Da jeg møtte Dina kjente jeg en brennende følelse på begge lilletærne mine, som minnet om følelsen jeg fikk da jeg brukte tåspissko back in da days. Daten med Dina ble like mye sitting som gåing, og jeg vurderte en stund å kaste inn håndkle og heller tusle rundt i strømpebuksa. Da jeg endelig kom hjem satt 20 % av lilletærne mine igjen inni den samme strømpebuksa. Jeg satt mest mulig i sokkelesten i to uker etterpå. True story.

Jeg er relativt god som sporty spice, men jeg har langt å gå som skospiller. Hva er trikset?!

Klem A.