Responsen var et oppgitt "Fy søren."
Jeg ble usikker og litt varm i kinna og forta meg med å foreslå: 27?
Da sa han nøkternt: "Nei, jeg er 32. Hvor gammel er du?"
"Gjett!" sa jeg litt eplekjekt.
Han tygde på det: "32?"
Så er spørsmålet om han tulla med meg eller om han faktisk tippa at jeg er 32. Han ga ikke inntrykk av å fleipe, men samtidig fikk jeg ingen kjempereaksjon da jeg sa 29 (selv om jeg fortsatt har fire dager igjen som 28 åring). Uansett ble vi begge sittende å furte litt over kaffekoppen. Det ble ingen flere gjetteleker.
Jeg har alltid tenkt at jeg ikke bryr meg om alder. Jeg tror det er fordi jeg alltid har fått høre at jeg ser yngre ut enn jeg er. Men i dag er første gangen noen tipper at jeg er eldre enn jeg er! Det ga ikke mersmak, men et snev av panikk.
Hvorfor det!?
Fordi det er som den gangen jeg var i bursdag og en bekjent av bursdagsbarnet henvendte seg til meg og spurte "Du er Lina, ikke sant? Hun som har to barn?" og jeg i min egen usikkerhet konkluderte at noe ved kroppen min måtte ha fått han til å dra den slutningen. (Noe som bare er fullstendig idiotisk, siden ingen jeg kjenner som har fått barn har kropper som viser det på noen måte.) Men det kan ha noe med at da jeg svarte et lettere forfjamset "Nei, det er ikke meg. Jeg har ikke barn." så la han til "Det ser ikke sånn ut assa!"
Jeg fikk det likevel for meg resten av den kvelden at jeg tydeligvis utstrålte "tobarnsmor", uten at jeg hadde noen barn å vise til. Og det føltes litt feil. Like feil som å bli tatt for å være 32 år, når det er tre begivenhetsrike år til. Hvor ble de årene av liksom?
Jeg tror likevel jeg kan konkludere med følgende: for noen mennesker er jeg en 32 år gammel tobarnsmor og det kan jeg fint leve med!
Klem A.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar